Kjære alle her, og kjære Janine, gratulerer med dagen og åpning av utstillingen «skygge av hvit».
For rundt et år siden inviterte Janine meg til atelieret sitt på Hovedøya. Det første jeg fikk se der var en av hennes notasjonstegninger. Den hang alene på en vegg og foran tegningen sto det en enkel pinnestol, og en blyant hang i en hyssing rett ved, klar til bruk. For meg var det påfallende hvordan denne tegningen utstrålte en myldrende aktivitet og energi, men samtidig dyp konsentrasjon og stillhet. Tegningen består av nedtegnelser gjort over flere år, fire år for å være presis. Tiden nedfeller seg tydelig i den, men samtidig vitner den så klart om et her og nå. Den har en tilstedeværelse som kjennes på kroppen. I denne tegningen er hverdagslige sansefornemmelser oversatt til et visuelt språk. En oversetter går helt nært innpå teksten. Lar det som skal oversettes så å si gå gjennom sin egen kropp. På samme måte går Janine også helt inntil det hun tegner.
I utstillingen finner vi også relieffer tegnet direkte på vegg, veggobjekter, frottasjer og fargesterke tegninger.
Verkene har til felles at de er utført i et nonfigurativt språk, hvor linjen og rommet spiller en avgjørende rolle. I Janines arbeider gis den enkle linjen betydning. Man kunne si at hun gir den stor tillit. Den er ikke bundet til noe narrativ, men den virker i rommet. Og uansett hvor små eller store formater Janine arbeider i, gir hun alltid oss som betraktere tilstrekkelig plass.
Og fargen! I serien Seende, Paris møter vi strålende fargefelt fylt av lys, side om side med mørke ulmende felt. Jeg tenker på disse arbeidene som visuelle rom hvor bakgrunn og forgrunn ikke er endelig definert, men i bevegelse. Her har form og tomrom samme status. Man får lyst til å gå helt inntil og ta detaljene nærmere i øyesyn: En blå linje som glir ut fra billedrommet, en gylden bølge som stryker gjennom et annet.
Flere av arbeidene til Janine er i en nær dialog med hverandre. Som de hvite veggobjektene og frottasjene. I en frottasj tegner man som kjent med blyant på et tynt papir mot et bestemt underlag. Blyantstrekene vil påvirkes av underlaget og på papiret vil en skjult underverden tre frem. I en av frottasjene i denne utstillingen har Janine brukt et av sine egne veggobjekt som underlag. De forsiktige forhøyningene og fordypningene som danner egne rom i disse hvite sparkelarbeidene, avtegner seg da på papiret som et negativ. Som et ekko, eller som en begynnelse på en samtale.
Jeg tar meg i å tenke på denne notasjonstegningen som en slags dagbok. Men den knytter ikke an til tradisjonelle narrativer. Den består av et helt nytt språk, et ikke-linjært tegnsystem, hvor alt skjer samtidig. Og det er noe her som er helt sjeldent, og dette gjelder for flere av Janines arbeider: Her får det nesten umerkelige, det vi så vidt kan høre, se eller fornemme, samme status som det overveldende, øredøvende eller iøynefallende. Dette lille gis samme betydning som det store. Man kunne tenke at linjen og rytmen i notasjonstegningen kan minne om en seismografs registreringer av et jordskjelv. Selv om det hos Janine ofte er snakk om skjelvinger som bare så vidt er merkbare.
«Skygge av hvit» er en vakker, utforskende og dyptloddende utstilling som henvender seg til sansene våre. Og jeg tror den vil kunne virke i oss lenge etter at vi har besøkt den. Gratulerer så mye!
